Det var en tid jeg trodde. Når jeg var yngre trodde på så mye. Ikke på julenissen eller påskeharen, jeg var blitt såpass stor at jeg hadde avslørt dette. Ikke trodde jeg på Gud heller, hadde nok ikke fantasi nok til å helt skjønne det konseptet. Men Jesus, der var jeg usikker. Så mange historier burde jo ha en bakgrunn? Ellers trodde jeg på så mye i vårt samfunn, og det var godt. Jeg trodde på samfunnet vi hadde bygget opp omkring oss, institusjonene som omga oss, TV´n som underholdt oss, politiet som passet på oss, idrettslederne som trena oss og politikeren som skulle gjøre ting enda bedre. Doktoren med pillene og sprøyta ville nok gjøre oss friske, klart det, det var jo bare logisk. Tannlegen var jeg mer skeptisk til, men han hadde en aura av distansert selvsikkerhet som jeg aldri har forstått meg på. Det var nok bare min frykt for borret som gjorde meg mistenksom.
Og så kom 80-tallet med myke pasteller, Poco Loco Bik Bok, Poco Loco Bik Bok, ungdomstid og svermerier. England tukta de fæle Argentinerne på Falkland, og det var for så vidt greit, det var langt unna. Jeg trodde faktisk på kjærligheten også, trodde det var noe mer håndfast enn Gud og litt dypere enn sex. Men så skjedde det noe. Sprekkene kom. Glansbildet falmet. Jeg kan ikke huske på noen spesiell episode, kanskje var det allerede latente sprekker i min egen
skjørhet, min påtatte selvsikkerhet som ikke helt tålte overgangen til voksenlivet, eller at vi begynte å få hele verden i trynet via flere og flere TV-kanaler. Tankene kom om at sannheten ikke var en selvfølge, verken for meg eller for andre. Men livet, det haster videre med oss, det blir egen familie og barn, det skal gjøres karriere, det skal sopes inn med penger for å ha hus og hjem, ting og tang. Og alt skal oppgraderes jevnt og trutt, så her må man bare henge med om man skal ha noe å si, om man skal ha verdi.
Man rekker jo ikke å tenke så mye, og kanskje er det ikke meninga heller. Likevel, jeg merka at det var noe feil. Innimellom møtte man såkalte annerledes tenkende, og de var både skremmende og spennende. De var vel ikke helt riktig gode i hodet sitt, med alle sine
vrangforestillinger og beskyldninger. De gikk til angrep på alt og alle i samfunnet og virka som de bare ville skape kaos, og hva skulle det være godt for? Jeg var jo altfor ubelest og usikker til å si imot dem, så da ble det til at jeg høre, kanskje med et halvt øre. I 1991 ble Irak bomba tilbake til svartedauen, og CNN overgikk alle actionfilmer med journalister ridende på stridsvogner gjennom ørkenen som viste oss de fæle Iranerne som fikk som de fortjente, og Saddam var jo styggen sjøl, alle fakta viste jo det. Men likevel, det var noe som murret.
Og her hjemme på bjerget så ting sakte men sikkert litt annerledes ut, i mine øyne. Politikere som ble tatt med buksene nede, både økonomisk, politisk og personlig, politifolk som brukte unødvendig vold og brøt loven. Politiet som skulle håndheve den, var jo ikke annerledes enn oss. Og leger i lomma på farmasøytiske selskaper. Skulle de likevel ikke gjøre oss friske? Var det bare penger for dem også? Og bankene som skulle passe på pengene våre, spilte dem bort på børsen mens meningmann måtte betale skyhøye gebyrer og kurtasjer på de pengene som de hadde spilt bort. Var det bare et monopolspill? Ikke for de som måtte gå fra huset sitt, men likevel fortsette å betale på lånet. Jeg begynte å stille spørsmål, ikke høyt, men for meg selv. Jeg så på nyheter med skepsis nå, for jeg hadde nå lært at menneskesjelen var svak, og mange utnytta dette grovt og det inne i våre godt utvikla institusjoner.
Internett kom, den kom som en tidevannsbølge og forandra alt. Alle skulle gå dott.com, og millionene skulle rulle inn. De rant i alle fall ut. Nye yrker oppsto, nye strukturer og ikke minst maktstrukturer. Det gikk fort i svingene, de gamle institusjonene hang ikke med, de snakka ikke språket. Og midt inne i dette oppsto det subkulturer, her satt unge gutter med med ferdigheter som gjorde at de kunne kontrollere nærsagt hva som helst på nettet. Plutselig kunne man få tak i all verdens musikk, alle tenkelige filmer og programvare, og man kunne få det gratis! Og som sagt menneskesjelen er svak, så her var det bare å ta for seg. Men 16 år gamle guttunger som bor hjemme hos mor har ikke de samme utgiftene som plateselskapene, de har ikke den samme levestandarden som filmbossene, så her måtte noe skje. En febrilsk kamp om rettigheter og penger var i gang. Det samme skjedde i forhold til nyheter. Nettaviser poppet opp og nyheter ble publisert nesten før hendelsene skjedde, og alle med internettilgang kunne lese nyheter fra hele verden, det også gratis. Ikke bra, tenkte mediamogulene. Som om det ikke var nok, så oppstod bloggen. Folks egen mulighet til å publisere hva det måtte være de hadde på hjertet. Sofies Chihuahua-kleskolleksjon var søt nok, men når det begynte å komme regimekritiske blogger, private reportasjer fra folk som før ikke hadde hatt mulighet til å uttale seg, da begynte det å stinke surt, for myndigheter rundt om kring i verden. Takk og lov for at jeg bodde i den frie verden, jeg følte at jeg begynte å få tilbake troen. Troen på sannheten og det ekte.
Så smalt to fly inn i World Trade Center i New York i 2001, og helvete var løs. Bush jr. ble hele den vestlige verdens cowboy, og Tony Blair stramma bicepsene sine så godt det lot seg gjøre for å få bli med på moroa. Afghanistan, som allerede var i svartedauen etter en langvarig krig mot Sovjetunionen ble bombet enda lengre tilbake, og invadert fordi landet var styrt av Taliban, som støtta og huserte Osama bin Laden. Landet skulle frigjøres, og Taliban og Osama skulle tilintetgjøres. USA ledet an med et logrende Europa på slep. Bare så synd at alle i Afghanistan gikk likedan kledd, være seg soldater, Taliban, kioskeiere og leger, unger og gamlinger. Collateral damage kalles det, når uskyldige sivile mister livet for en større sak. Og vesten har jo bomber og raketter som treffer med kirurgisk presisjon, så dette var bortimot humant. Bortsett fra at alle så likedan ut da. Og Norge, mitt eget uskyldige land sendte også soldater dit ned, for å opprettholde fred og tilrettelegge for demokratisk utvikling sa politikerne. For nei, det var ikke krig Norge var med på, med operative styrker for å trygge situasjonen. Og myndighetene, ja faktisk hele
det politiske miljøet bortsett fra ytre venstre støtta dette, og norsk media rapportere om norske soldater som rusla blant lokalbefolkningen og delte ut smågodt til ungene. På internett kunne man finne, fra ikke offisielle kilder, bilder og filmer som viste noe helt annet. En sivilbefolkning som ble bombet og deres landsbyer rasert, trakassering, tortur og seksuelle overgrep fra de vestlige styrkene. Hvis disse kildene i det hele tatt ble omtalt i de store nyhetskanalene, var myndighetene raske ute med å dementere dem, eller kalle dem mindre, uheldige episoder, feiltrinn etc. Og noen få saker ble såpass ubehagelige at de amerikanske militærmyndighetene måtte hente hjem noen soldater, og dømme dem i en militærdomstol. I tillegg til at disse uavhengige nettreportasjene ikke fikk ligge lenge på nettet før de forsvant, så ble myndighetenes respons på slike “insidenter” profesjonelt nedvurdert og usynliggjort.
Mens Afghanistan sakte men sikkert ble kvalt under Operation Enduring Freedom, begynte Bush-administrasjonen å bygge opp et røykteppe uten sidestykke i verdenshistorien vedrørende Saddam Hussein og hans enorme arsenal av kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen. Etter at Irak ble bombet sønder og sammen i 1991, hadde vesten sammen med selveste FN lagt en embargo på landet, slik at mat og medisiner ble mangelvare, og over en halv million barn døde av sykdom og underernæring. Landet var på konkursens rand, og selv om de satt på
enorme oljeverdier, var dette pro fakta kontrollert av vesten. Men tydeligvis ikke nok. Forsvarsminister Colin Powell holdt et lysbildeshow i FN´s generalforsamling som overbeviste vesten om at Saddam var kapabel til å utslette hele sitt folk med gass, og Israel og resten av verden med langtrekkende kjernefysiske raketter. Vesten måtte handle nå, om verden skulle reddes! Og selv om det internasjonale atomenergibyrået allerede i 1991 var med å strippe og stenge alle anlegg som Colin Powell viste på sitt lysbildeshow, bet vesten på. I mars 2003 braket det løs, med
USA og England i førersetet med verdens mest avanserte militær kapasiteter og la Irak flatere enn flatt. Saddam ble fanget og hengt, og mens en marionettregjering ble innsatt, strømmet amerikanske, franske, engelske og andre vestlige lands selskaper inn for å “bygge opp'” landet. Pengene fløt som rene syndefloden, og de rike ble enda rikere. Private sikkerhetsselskaper og vestlige allierte styrker plaffet løs på alt og alle som nærmet seg en hvit mann eller en mulig vestlig inntektskilde, mens oljen pumpet stadig raskere vestover. Og propagandamaskineriet fra de invaderende styrkene og deres myndigheter var større enn noensinne.
Bare Pentagon alene brukte en milliard dollar i året på pr. Journalister ble fløyet inn og vist akkurat det man ville de skulle se, alle som prøvde å vise sivilbefolkningens lidelser, eller de vestliges overgrep fikk en kald skulder og liten eller ingen tilgang til å prate med makthaverne, og flere journalister enn noen gang ble beskutt og drept. Dette selv om vi i dag har utstyr som lett kan avsløre om en mann bærer på et våpen eller et kamera. Collateral damage nevnte jeg litt tidligere. Man skulle tro at med dagens våpenteknologi ville det være forholdsvis enkelt å unngå sivile tap.
Collateral damage betyr utilsiktet skade, ofte under et angrep eller en trefning. Men hvis man studerer historisk statistikk viser det seg et annet bilde. Under 1. verdenskrig var det 10% sivile som ble drept i forhold til stridende styrker. I 2. verdenskrig var det steget til 50%. Under Vietnamkrigen steg tallet opp til svimlende 70%. Og med dagens våpenteknologi skulle man tro at tallene på sivile drapte synke drastisk. Det gjorde de ikke. Under Irakkrigen var tallet på sivile drepte på 90%. Dette er tall som bevist holdes unna nyhetsbilde, og journalister og historikere som prøver å få dette fram i de store nyhetskanalene opplever å bli presset til å moderere, trekke eller omformulere seg. Om det ikke går, så stenges dører for dem. Karrierer går i vasken, huslån forfaller, ulykker skjer. Tilfeldig?
Man kan bli desillusjonert av mindre, og derfor syns jeg internett er så genialt. Her er det fritt fram, på godt og vondt, å publisere det meste, så er det opp til hvermansen å finne og tolke det. Men friheten internett har bydd på så langt er i ferd med å innskrenkes og kontrolleres den også. Jeg har forståelse for de som sitter på opphavsrettigheter til åndsverk slik som musikk, film, tekst, spill og lignende skal få betalt for bruk og distribusjon. Og jeg har forståelse for at de markedskreftene som har gjort publiseringen mulig, skal ha sin skjerv av kaka. Men alt med måte, og derfor tror jeg bransjen etter hvert vil finne løsninger som fungerer i den digitale verden, like godt som den analoge. Det er verre når myndigheter og maktstrukturer prøver å regulere tilgangen på tanker, meninger og ytringer på nettet. Det hele skjøt fart i 2006 når WikiLeaks så dagens lys. Plutselig ble regjeringer og hemmelige tjenester blottlagt for det spillet de driver, militære strategier ble postet online, og finansinstitusjonenes nådeløse profittjakt eksponert. Og det fra muldvarper innad i deres egen organisasjoner! Selv om mange land har såkalte beskyttelseslover for varslere, er det påfallende hvor ofte disse personene opplever å stange hodet i veggen, eller finner det best å tre stille tilbake for å unngå ubehageligheter mot seg selv eller sin familie. Dette løste WikiLeaks på en litt for genial måte, og noe måtte gjøres. Med USA i spissen har organisasjonen blitt jaget verden rundt, alle finansieringskilder blitt forsøkt stengt, og i tillegg trues WikiLeaks ledere med rettsforfølgelse, voldtektsanklager og spesialagenter har infiltrert systemet deres for å sprenge det fra innsiden. Og de som blir funnet skyldige i å lekke statlige hemmeligheter på nettet, står i fare for å bli dømt til livsfarlig fengsel i USA, av en militærdomstol. I EU og USA, Japan, Russland og mange østeuropeiske land strammes grepet stadig sterke om det frie Internett med nye lovverk som på spissfindig juridisk vis får oss til å tro at dette er til beste for oss og samfunnet. Vi blir ført bak lyset av en liten elite som vil kontrollere hva vi får se, høre, vite slik at de kan fortsette sitt spill med menneskeheten og jordas resurser. Og for flesteparten av oss er dette dessverre klekkende likegyldig så lenge vi kan leve våre komfortable liv med lånt kapital til å oppgradere våre liv og suse videre på karrierestigen. Men bare så lenge vil spiller etter reglene til denne eliten.
Det var en tid jeg trodde. Hvor himmelen var lyseblå, sola skinte hver sommer, og alle var snille med hverandre. Nå er jeg mer enn skeptisk til politiet og legene, politikerne og bankene. Til og med journalistene har jeg et skrått øye til. For ikke å snakke om de religiøse lederne. Gud skjønner jeg fortsatt ingenting av. Om Jesus var virkelig, og at han skal komme tilbake hadde det vært fint, men jeg tror han hadde blitt ødelagt av de som sier de følger hans ord. Men mest sannsynlig ville han blitt ødelagt av massemedia eller en pr-strateg. Jeg har ikke så veldig tro på meg selv heller, til tider. Jeg kjøper det jeg kan for et komfortabelt liv, selv om jeg vet de har blitt laget av underkuede, fattige mennesker under svært kritikkverdige forhold, slik at jeg kan få råd til det. Men innimellom kjenner jeg en liten gnist inne i meg, et håp om at jeg kan, at vi kan reise oss. Reise oss og ta fram det beste et menneske har å by på av medmenneskelighet, omsorg og rettferdighet. Og kjærlighet. For den tror jeg på, den kjenner jeg og den stoler jeg på.
