Alle disse unge kvinnene, pikene som jobber på kafé, og leser et fag eller to. Så vakre og lette de er, der de spiser epler og drikker kildevann.
Som bare skulle jobbe lørdager for å få litt ekstra penger til cider og partyklær, men det ble to dager, så fire, for treningsstudio koster penger og feriene likeså.
Venninneshoppingturen til London ble dyr, og førte til full jobb og boliglån på en smart liten leilighet, sentralt og dyrt.
Og slik ble en drøm, en plan, til et helt annet liv, som tar tid, koster penger. Men hun tar likevel et fag, iallefall en stund til, og umerkelig glipper drømmen, renner mellom fingrene
i det visakortet draes på skobutikken og veskebutikken, for alt må matche, og nettet snører seg sakte strammere mens storkonsernene gnir seg i hendene
og kafékjedene skriker etter flere unge piker, billig arbeidskraft, for guden heter profitt og ypperstepresten er en siviløkonom.
Og når låsen smekker igjen bak henne, har hun allerede glemt hvorfor. Umerkelig spises ekte drømmer opp av staffasjen, sjelen selges til storkjedene.
“Ta tre, betal for to, vi snyter deg uansett”, og du gir faen, for det er bekymringsløst og hun ler hele veien til rekkehuset og stasjonsvognen, for han har tidskonto og kan ta ungene to dager i uka.
Slik at hun kan fortsette å trene, shoppe og pludre på kafé og snart er det dildoparty, helt crazy. Så godt allting føles, glidekrem i all slags vær og det er trygt og fint her i Festning Europa.
Øynene er lukket for de hamrende hendene på utsiden, døden og stanken slipper ikke inn her, sender jo penger og klær hvert år, avlat for en velsmurt sjel.
Tiåret går, og mens hun får drept sitt smil med botox, roter en ung pike gjennom sin mors glemte esker på loftet og finner en nesten ulest bok på bunnen, “Utviklingsstudier” og øynene blir store, en gnist tennes.
Fakkelen går videre, for alt døde ikke helt, og morsmelken var tykk og ekte. Hvor lenge brenner den denne gangen før markeds strategene dreper igjen?
Frode Håkonsen, Trondheim
