Det slo meg når jeg gikk hjemover fra byen en solvarm maidag, eller, jeg har tenkt på det lenge, det med siviløkonomer og dagens Norge.
Så jeg måtte sette meg ned på kafeen og skrive litt om det. Altså, når jeg var liten, var Norge ett land, ett rike. Vi elska Kong Olav, stolte på Stortinget og at staten holdt orden på tingene. Av og til hadde pappa en tusenlapp i lommeboka, som han tok fram og viste til meg: Og den hadde to bretter på seg, så stor var den. Gikk jeg ærend, fikk jeg en hel femkrone som jeg kjøpte lørdagsgodt for. Nå er alle visakort akkurat like store, iallefall utenpå. Nå har damene større bryster, i det minste fastere og de befinner seg høyere oppe. Sikkert praktisk fordi gjennomsnittshøyden vår øker jo fra år til år.
Før var vi altså et rike, nå er vi både internasjonale og mange kongeriker. På hvert kongerike sitter en siviløkonom med samme formel for alt. Og alt skal gå med overskudd. Barnehager og sykehus, prestekontor og kommunale busselskap, aldershjem og renovasjon. De kutter i øst og vest, fjerner hele skoler og kuvøseavdelinger for å unngå de røde tallene. Kommuner kaster folk over til NAV, for det er et annet budsjett. Etaten for bydrift strør mindre om vinteren fordi bestemors lårhalsbrudd havner på en annen siviløkonoms budsjett, og man puster lettet ut, “vi klarte kuttene i år også”.
“Dont´t shoot the pianoplayer” er det vist noe som heter. Og det er jo forståelig. Siviløkonomene følger jo bare ordre fra øverste hold. Og den er det jo mange som har klamret seg til i historiens løp. Men må de gjøre det så flittig da? Man hører jo aldri noen av de som protesterer, siviløkonomene? Kanskje fordi de har nok med sitt eget kongerike? Økonomi er vel det jeg kan minst om, men jeg har en knugende følelse av at alt kommer i fra den samme pengesekken uansett, og med så mange konger på haugen, kan det da umulig bli billigere enn før? Mulig er det jeg som har falt fullstendig av lasset, det er liksom ikke så lett å få oversikt i dette lille, intrikate kongeriket vårt lengre. Av og til føler jeg meg som “Speedy Gonzales”, på Bislett Stadion i gamle dager: Meksikaneren som alltid ble tatt igjen med minst en runde på 5000 meteren. Men han ble alltid heia fram, og fikk stående applaus av publikum. Han vant aldri noenting, bortsett fra våre hjerter. Slike har ingen plass i en siviløkonoms hverdag, de passer ikke inn i noen tabeller.
Der var kaffekoppen tom, så det er på tide å rusle videre. Og jeg gjør det i mitt eget, somlende tempo. Uten balanse i tallene. Og det føles befriende godt.
Frode Håkonsen, Trondheim
