Du har sikkert lagt merke til den, på TV-reklamer, i kinosalen, på store reklameboards? Og kanskje først og fremst i sjokoladehyllene på butikken. Om du da ikke snubler over de «nye» sjokoladene glorete eksponert i store pappmontre overalt ellers i butikken, mens du prøver å manøvrere handlevogna, den med minst et hjul som oppfører seg som Jim Carrey på speed, gjennom trange butikkhyller på vei mot melka helt bakerst i nærbutikken.
De to store sjokoladeprodusentene her til lands, Freia og Nidar, som stort sett dominerer markedet med kjente kjære merker som har gått fra munn til munn i generasjoner, som har gitt oss et kjært tiltrengt kick når blodsukkeret har falt drastisk i en hektisk hverdag hvor vi løper mellom jobb, barnehage, birkentrening, aksjespareklubber og helsestudio på jakt etter fata morgana – det perfekte liv. Eller når vi på fredags kveld etter tacoen skal koze oss gjennom gullrekka på NRK1 med kjappe zapp innom TV2 for å få med oss det viktigste fra Thomas og Harald og et eller annet utslagningsprogram hvor folk med ymse kvaliteter skal bli vår neste superstjerne, og vi trenger en munnfull med søtt for å toppe stemninga.
Det er ikke rart folk sliter psykisk i dag. Før Kåre Willoch åpna Norge for verden i starten av 80-tallet var livet så enkelt, valgene så få. Nå overstrømmes vi av muligheter fra den store verden, vi drukner i valgmuligheter på alle bauger og kanter, det være seg musikk, film, bøker, klær, mat, kroppsdeler og sjokolade.
Og her har heldigvis Freia og Nidar sett sitt samfunnsansvar; «Dette må vi skåne våre landsmenn fra». Vi kan ikke la Ola og Kari Nordmann få spasmer når de skal velge disse ukjente, skumle merkene fylt med gudene vet hva av innhold. Vi må ta vare på den norske, trauste folkesjela, føre tradisjonene videre, men på en ny, sassy og spennende måte. Og så kalte de sikkert inn alle sine kloke hoder på produktutvikling, samt noen eksperter på norsk folklore hvorpå alt ble overvåket av en siviløkonom på jakt etter maks profitt og niks røde tall. Antagelig foregikk alt sammen på en enkel hytte på Norefjell, en enkel hytte på 450 kvm med utendørs boblebad, trimrom, gulvvarme og steambadstu. Og med overbygd svalgang ned til baren hvor Svante serverte spitzye drinker etter en tung dag med brainstorming i den enkle hytta. Så, etter en slitsom uke høyt til fjells kommer de tilbake til bedriftsledelsen med sitt eureka.
Det de så presenterer for det norske folk, etter nennsom økonomisk barbering er dette; De har tatt sin bestselgende bestselger, sin superstjerne blant sjokolader, for Nidar sin del Stratos, og Freia med Melkesjokoladen, og mikset det med alle de andre sjokoladene, de som selger en god del mindre, men som likevel har livets rett, som likevel er viktige kulturbærere i deres verden. Ut triller Melkesjokolade med bobler, med daim, med kvikklunsj, melkesjokolade i plateform, i kuleform, som rull, som småsjokolader i store poser. Stratosen kommer som Stratos, som lys Stratos, som lys OG mørk Stratos, dobbel Stratos, i plate, i pose, på rull etc etc. Og alt emballeres i tidsriktig design, pøses ut akkompagnert av storslagne reklamekampanjer som nyheter. Vi hiver oss grådige over snadderet for å teste ut disse «nyhetene» og salget får sikkert en boom. Men hvor lange klarer de å holde oss for narr, for det er jo fortsatt kakao, kakaofett, melk og en durabelig dose sukker, ispedd noen små nyanser. Det er dette som kalles norsk valgfrihet.
@Hakonzen
