Skal vi gifte oss?

Author: Ingen kommentarer Share:

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst»]

Jeg skriver stort sett dikt, men innimellom så skriver jeg lengre tekster, så som denne novellen.

Her har du både en opplesning, og fordi jeg ikke er noen verdensmester i høytlesning, så kan du lese teksten under 🙂

Skal vi gifte oss?

Skal vi gifte oss, sier jeg plutselig, midt i praten din. Hva har jeg gjort nå, tenker jeg, og ser forskrekket på deg. Du tar en pause, måler meg med øynene dine, ser litt forundret på meg med ditt lekne nestensmil, før du fortsetter å snakke om Kølnkonserten til Keith Jarrett, eller var det sommerfisket på Hankø nå, jeg mistet vist tråden for en stund. Forundret, men lettet, går det opp for meg; jeg bare tenkte det, sa det ikke høyt. Og den lille pausen du tok, var nok fordi jeg mest sannsynlig hadde et ganske underlig uttrykk i ansiktet når jeg trodde jeg sa det. Hvordan ser man ut ved slike spørsmål? Vi har jo alle sett det på film eller kanskje teater, for de av dere som er så kultiverte at dere oppsøker teatersalen for å fylles med hjerte og smerte framfor å sitte alene i sofaen med en DVD til kr 99, kanskje med popkorn og cola light, muligens en pakke kleenex, om det skulle være en slik film. Jeg mener i virkeligheten, hvor mange av dere har opplevd å bli spurt om dette? Flest kvinner vil jeg tro, jeg har i alle fall aldri blitt spurt, så hvordan ser man ut da?

Herregud, hva er det jeg tenker på? Gifte meg? Det er jo bare et par timer siden jeg møtte deg, dette kan da umulig være riktig? Jeg som har lovt meg selv at en gang er nok, og at man ikke trenger slike verdslige bevis på ekte kjærlighet. Og her sitter jeg vis á vis deg, en så å si fremmed kvinne, og vil fri til deg. Etter to timer, jeg tør ikke titte på klokken men antar omtrent to timer. Jeg kjenner det bobler i meg og suger til meg alle inntrykk, dine dype grønnbrune øyne, linjen fra kinnbena fram til de fyldige leppene, det viltre, mørke håret og den slanke halsen som buer så vakkert ut over de smale skuldrene dine. Du er vakker, svært vakker. Men det er så mye mer, det er ditt ubestemmelige sørlandske mål, latteren som ligger på lur og trenger seg fram. Og stemmen din flyter inn i meg i et vilt og herlig kaos av hverdagslige trivialiteter og dype, spennende avsløringer om deg selv, og jeg lurer på om det er tilfeldige avsløringer, eller om du porsjonerer ut alt dette for å treffe meg akkurat slik du vil. Og de av dere som nå tror jeg sitter stille og bare lytter, observerer, tar feil. Jeg er med, samtalen flyter lett mellom oss, og vi følger opp hverandres setninger i en spennende lek, slik to mennesker som finner hverandre interessante gjør.

Alt dette tenker jeg i løpet av sekunder og samtidig sitter jeg her og lurer på om jeg elsker deg. For det er ingen tvil i verden at jeg føler et utrolig velbehag av hele ditt vesen og nærvær, noe jeg kanskje aldri har opplevd med en annen kvinne før. Jeg prøver å gjenvinne fatningen, tenke klart. Må ikke falle nå, ikke enda. Bli bedre kjent først, må ha tid. Kan ikke la mitt impulsive vesen ta helt over igjen. Dette møtet skulle jo bare være en atspredelse, kanskje et eventyr, ikke noe mer. Så jeg bestemmer meg for å holde igjen, i alle fall en del. Og enda vet jeg ikke at vi skal tilbringe hele denne helgen sammen. At natt og dag vil smelte sammen, og at vi vil ligge naken på stuegulvet ditt å se film midt på natten, drikke rødvin til frokost og elske vilt og intenst så ofte at jeg nesten ikke rekker flyet mitt hjem igjen. Her sitter vi og drikker kaffe ved ditt kjøkkenbord av ditt fantastiske norske servise fra 70-tallet, og senere vil jeg se at du mangler helt elementære ting på ditt kjøkken, så som en god brødkniv, men i overskapene finnes keramikkskatter, og litt etter litt ser jeg at ditt liv er fylt med slike kontraster, noe som gjør deg bare enda mer fascinerende og spennende. Vi er fortsatt uvitende, kanskje har vi en vag anelse, om at vi vil oppdage sider ved hverandre som vi har savnet hos andre.

Og enda mindre vet jeg at om fire uker, også på en fredag, når jeg har vært bekymret for deg i flere dager, fordi du ikke har svart på telefonen, ikke vært online eller svart på mine mail, at du på denne fredagen vil fortelle meg på telefonen, når jeg endelig får svar hos deg, at du er forelsket. Og at du for første gang i ditt liv har lyst å gifte deg. At du de siste fem dagene har tilbrakt natt og dag sammen med ham, og det er derfor du ikke har gitt lyd fra deg. For enda sitter vi og drikker kaffe, og du har skjenket i to glass med Braastad XO som brenner søtt og bittert på leppene våre, og skaper en enda mer potent stemning ved kjøkkenbordet, mens det utenfor snør tungt i kveldsskumringen i det som senere skal vise seg å bli den mest snørike vinteren i Østfold i manns minne. Så her sitter vi altså, du og jeg, rett ovenfor hverandre, og jeg er helt uvitende om at jeg om fire uker, på telefonen, vil gratulere deg og si jeg er glad på dine vegne. Jeg vil fortelle deg at jeg har vært bekymret for deg i flere dager, og at jeg er lettet over at alt er bra med deg. Og litt kortpustet, vil jeg si til deg at det stikker litt i hjertet å høre dette, mens jeg forvirret vil gå fram og tilbake i leiligheten min og leter etter noe, vet ikke hva, kanskje en åpning. Så forteller jeg deg hva jeg tenkte på, ved vårt første møte, det som står helt i starten av denne teksten, og du vil bli helt stille i den andre enden av linjen, som ikke er noen linje, i alle fall ikke for meg, fordi jeg liker ikke telefoner med ledninger. Kanskje rett og slett fordi de har ledninger, eller fordi de symboliserer det gamle telemonopolet, i alle fall ikke frihet, jeg liker ikke ledinger og bindinger, og kanskje det er der det ligger, frykten for bindinger. Jeg liker heller ikke høyhalsende gensere eller skjerf som strammer rundt halsen, eller slips for den del. Og i stillheten som følger, så snakker jeg videre, noe jeg ikke vil huske hva er, så det må være for å glatte over situasjonen. Så jeg sier at jeg må legge på nå, fordi jeg har ting jeg må gjøre. Og etterpå vil jeg vandre fram og tilbake og lure på hva jeg skal gjøre, mens jeg biter meg i leppen så det begynner å blø, og jeg går foran speilet, men liker ikke det jeg ser, så jeg går derfra igjen, men tar med en liten håndduk og holder foran munnen for å stoppe blodet, for å stoppe lydene. Og flere dager senere vil jeg finne håndduken nede i kjellertrappen, med størknet blod, og jeg vil kaste den i søpla.

Og vi er godt i gang med Cognac nummer to når jeg begynner å lage middag til oss, fordi du selv ikke er så glad i å lage mat, men det er derimot jeg. Og jeg leter gjennom skuffer og skap for å finne det jeg trenger, og må improvisere fordi du ikke har så mye, verken av kjøkkenutstyr eller ingredienser til mat., og du sier du liker å se en mann som styrer på ditt kjøkken. Når jeg står og rører i panna, så kommer du og stiller deg bak meg og tar omkring meg, kjenner kroppen din presse seg mot min, så jeg skyver stekepanna til side og snur meg, og vi møtes i et varmt tungekyss. Der og da vet jeg at jeg har funnet et helt spesielt menneske som vil berike mitt liv. Og når jeg enda to uker etter den telefonsamtalen på den fredagen, sitter på en gammel bydelskafé og skriver dette mens jeg drikker kaffe av en kjedelig hvit kopp, vil jeg fundere på om jeg allerede da, over den første kaffekoppen, skulle sagt høyt det jeg tenkte på.

 

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Previous Article

The miss-you paintings

Next Article

No Cold Eyes in Paris tonight

You may also like

Legg inn en kommentar