Møte med Aslak Nore

Author: 2 kommentarer Share:

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst»]

33 år gamle Aslak Nore kom høsten 2012 med boka  «En Norsk Spion». I motsetning til hans to tidligere dokumentar/debatt-bøker «Gud er norsk» og «Ekstremistan», er dette en spionthriller. Nore har allerede rukket mye i sitt relativt unge liv; Soldat i Bosnia, Journalist i Afghanistan,  flere års studier i USA på et Fulbright-stipend og er nå dokumentar-redaktør i forlaget Gyldendal, i tillegg til forfatterkarrièren  Og de som har fulgt med i media, vet at Aslak Nore ikke har gått av veien for å provosere i debattinnlegg og kronikker.

I forbindelse med lanseringen av hans spionthriller, tok vi oss en prat på Bookstars i Trondheim før han skulle holde et foredrag om Afghanistan og hans nye bok for publikum lørdag 10. november.

Fra Telemarksbataljonen til et Fulbright-stipend, hva har denne reisen gjort med deg, og har det vært en reise fra krig til pasifisme?

Nei, det vil jeg ikke si. Fulbright opprettet dette stipendet rett etter krigen og var en internasjonalist. Han var opptatt av at amerikanere skulle reise til andre land, og at flinke studenter utenlands skulle få komme til USA, så det lover jo for en betydelig del av kulturimperialisme. Folk har mange fasetter, jeg har mine og har gjort mange erfaringer, fra soldat til studier i USA og det er med meg på en eller annen måte.

Har årene i USA formet deg litterært?

Ja, helt klart. I starten skrev jeg morsomme eller provokative saker om ganske uviktige ting, mens i USA fikk jeg studere under noen virkelig fantastiske professorer som Christopher Hitchens, som desverre døde i fjor og endel andre toppfolk, og da tenkte jeg; «Nå skal du ikke lengre bare drive å skrive sånne uviktige innlegg i Morgenbladet og Klassekampen, nå må du inn i de tingene som betyr noe for deg» Og det at jeg var soldat i Bosnia er en viktig personlig erfaring for meg, og kanskje noe med større politisk relevans. Natoalliansens inngripen i Bosnia ble en måte å se det politiske og det personlige fra samme sted.

Sett i ettertid, mener du fortsatt at det var en legitim inngripen?

Ja, intervensjonen i Bosnia og Kosovo er noe av det beste eksemplet på at amerikansk militærintervensjon-isme kan ha et positivt utfall. Og på den tiden var det mange i Norge som tenkte at «Det som USA gjør, vet vi er galt» og da må jeg innrømme at jeg hadde litt glede av å bruke Bosnia som et godt eksempel. Men som 2000-tallet skred fram, med Afghanistan og Irak og militære intervensjoner med ulik legitim eller illegitime begrunnelser og med ganske dramatiske konsekvenser, så må man ta sitt standpunkt fra 90-tallet opp til vurdering. Og jeg mener fortsatt Balkan-intervensjonen var riktig. Men det er helt klart at årene i USA har gjort noe med tankesettet mitt.

Etter Irak-krigen var det mye kritikk mot journalister som reiste med de allierte styrkene og rapporterte hjem, og i forbindelse med boka Gud Er Norsk reiste du som «embedded» journalist med det norske forsvaret. Du var ikke redd for denne kritikken og interessekonflikter da?

Nei, for jeg har vært så heldig å få skrive akkurat hva jeg ville. Men siden jeg har prøvd både å være embedded (Embedding – journalistikk der reporteren innrullerer seg militært hos en av partene i en væpnet konflikt) og reist på egen hånd i Afghanistan, så innbiller jeg meg at jeg kan si noe om forskjellen mellom det. Og jeg mener at begge delene er viktige, de forteller om en interessant virkelighet. Det å reise med forsvaret, gir et veldig godt innblikk i soldatfellesskapet, og det er en viktig del av helheten. Men da kommer den andre siden av konflikten helt i bakgrunnen, og det er en helt annen opplevelse å reise i Afghanistan på egen hånd. Embeddet gir deg en del av historien, og det å reise på egen hånd gir deg en annen og viktigere del av konflikten. Jeg var en av de første som reiste med forsvaret, og i ettertid har det vært flere norske journalister. Og mange har kun reist embedded, og levert helt tannløse artikler der man kjøpte forsvarets versjon fullt og helt, og da er det ikke bra.

I boka Ekstremistan beskriver du et Norge som blir ekstremt på godt og vondt. Taper etniske Nordmenn terreng i sin egen selvgodhet?

Ja, faktisk, sagt på en tabloid og enkel måte. Det ser jeg når jeg sitter på Universitetsbiblioteket i Oslo. Og de som sitter igjen på slutten av kvelden sammen med meg, er i stadig økende grad folk med minoritetsbakgrunn. Det viser meg at det er de som vil mest, satser hardest og vil bli framtidas vinnere. De har et forhold til suksess som er ganske unorsk, og det syns jeg er kult. Så kanskje vil selvgodheten og metthetsfølelsen gjøre at etniske nordmenn ikke henger like godt med i den generasjonen som vil bli ledende i Norge om 10-20 år. En annen del av Ekstremistan-ideen er jo ytterpunktene i innvandrerkulturene. Jeg tror de kan utgjøre et toppsjikt i vårt samfunn i fremtida, men de vil også utgjøre, og gjør det til dels allerede, et bunnsjikt. Innvandrere er overrepresentert blant kriminelle, og det er det som er Ekstremistan-tesen; Innvandring gjør Norge både bedre og verre,  landet utvikler seg i begge retninger. Og jeg tror det er et gode og at de utfordringene som kommer av det er noe vi godt kan leve med, men det er noe vi må være oppmerksomme på. Denne boka er den som har fått dårligst kritikk når den kom ut, for den var ganske kontroversiell, men i ettertid ser jeg at jeg faktisk hadde endel rett og at jeg var litt forut for min tid.

Og så hopper du i fra dokumentarformen og over i fiksjonen med din nye spionthrillerbok En Norsk Spion, hvorfor?

Da jeg var liten, pleide jeg å ligge på gutterommet å lese bøker om heltemodige, unge menn som red på kameler gjennom ørkenen og fikk indianerprinsessen til slutt og slike ting. De sterkeste leseopplevelsene var de som kom til meg på sengekanten og sa; «Hei, jeg er et flyvende teppe, kom la oss reise på eventyr.» Nå hadde jeg skrevet dokumentar og ville prøve noe nytt, og jeg hadde en drøm om å skrive en spionroman, og følte tiden var moden. Jeg hadde masse research, masse røverhistorier herfra og derfra jeg hadde hørt. Jeg hadde gått et ugradert etteretningskurs, og i pausene fikk jeg snakka med folk på innsida av bransjen. Jeg hadde vært i Afghanistan med forsvaret, men nå følte jeg at jeg måtte dra dit på egen hånd. Jeg er ikke sånn at jeg bare kan lukke øynene og finne opp alt, jeg må se og oppleve det. Peter Wessel, som er helten i boka, og jeg, må lukte luktene der, smake smakene, treffe menneskene bak klisjeene vi har om dem. Jeg hadde lyst å ta med en del av de poengene som er dokumentarens form og blande det med en røverhistorie.

Hovedpersonen Peter Wessel, er han basert på Peter Wessel Tordenskjold  eller Peter Wessel Zapfe

Ja, det er det han spaltes litt mellom da. Er han Tordenskjold, vår første spion og sjøhelt, eller er han naturfilosofen Zapfe? Peter Wessel har begge disse to i seg, han rives mellom dem. Dama hans vil at han skal være naturfilosofen og han selv, iallefall som ung foretrekker Tordenskjold. Men det er også en annen ting der, og det er at min bestemor hette Wessel som pikenavn, og hevdet til sin død at hun ned-stammet fra Tordenskjold, så jeg kaller dette litt humoristisk for en «familieroman».

Stedene som Peter Wessel reiser til, Beirut, Bagdad, Kabul, Herat – det er ikke akkurat noen pakketurisme-steder?

Jeg er alt for dårlig til å dra på pakketurer. Jeg har alltid sagt til meg selv, «fader nå må du dra på det», for jeg får jo aldri slappa av når jeg er på ferie. Jeg drar jo på steder som Armenia og Kurdistan og det er jo fantastiske steder, men det er ganske slitsomt også. Men jeg tenker at det er en pris det er verdt å betale, jeg sitter igjen med så mye mer etterpå. Min Afghanske hjelper, som ble min gode venn, sa til meg»Aslak, hvis noe skulle skje her nå, så er det ikke soldater eller nordmenn eller amerikanere som kommer til å redde deg. Det er mannen i gata, han teppeselgeren der, han te-selgeren der. Hvis du er kul mot dem, så kommer alt til å gå bra.» Og den lærdommen har jeg forsøkt å ta med meg på alle hårete reiser jeg har vært på, at menneskets godhet er så mye større enn vår ondskap.

Fjellklatring i Hindu Kush, har du prøvd det selv?

Ikke spør om det da! Nei, jeg har ikke det, men jeg har vært i utkanten av Hindu Kush i øst-Afghanistan. Jeg har ikke gått med 70 kg på ryggen i 3000 meters høyde, men jeg har vært et stykke opp og jeg har prøvd meg litt, så jeg håper det fremstår troverdig i boka. Det er faktisk en av de delene jeg er mest fornøyd med i boka.

Er du inspirert av Jan Guillou ´s bøker om Carl Hamilton og av Guillou selv som forfatter og samfunnsdebattant?

Det var jo slike bøker jeg leste i alderen 12-15 år, og elska dem. Carl Hamilton er en fantastisk karakter, og om du leser de 10 bøkene som er bra, før han gjenoppstår  så vil du se at det kommer en dyp tragedie til syne. Han vinner verden men på veien så taper han seg selv og alle de rundt seg, det er en sånn Shakespearsk tragedie syns jeg. Jeg intervjua Guillou for Klassekampen en gang og han var ikke den vennligste jeg har møtt akkurat. Jeg var jo superfan selvfølgelig og skulle imponere med alt jeg hadde lest av Hamilton, men han var mer «fuck you, hvem er du liksom», Jeg var nok vennligere med han enn han var med meg, for å si det sånn. Men jeg har alltid vært opptatt av fyrer som Jan Guillou, Norman Mailer og Christopfer Hitchens, følt meg som en slags fjern slektning til dem. Jeg liker at de er folk med en samfunns-agenda, samtidig som de skriver spenning. Jeg har alltid ment at en thriller er et veldig bra sted å kanalisere sitt samfunnsengasjement.

Du og Kjartan Slettemark har en blogg, OP-5 ,  som skriver veldig mye om krim. Er dere krim-besatte?

Nei, egentlig ikke. Jeg leser ikke så mye krim om dagen, men jeg ser mye krim-serier på TV. Man må passe på at man ikke overdoser på det, og jeg kjenner at nå er det nok for en stund. Jeg leste mye krim før denne boka, men nå leser jeg andre ting.

Norsk vs. svensk og dansk krim, hvordan står vi oss?

Jeg har ikke lest så mye dansk krim. Svenskene er mange hakk over oss på mange måter, og jeg har latt meg imponere av svensk krim. Danskene er gode på TV-serier. Men jeg er ikke så opptatt av en slik inndeling, jeg leser det som er bra og tenker ikke over det så mye.

Og hvor iall verden er finnene i krim-sjangeren?

Ja, det er rart, fordi Helsinki er jo spionhovedstaden i Skandinavia, spesielt var den det under den kalde krigen. Men det er et godt spørsmål som jeg aldri har tenkt på faktisk. Det får bli noe vi tar opp i bloggen vår OP-5. Det må jo være masse interessant å skrive om der, russerinspirert, skolemassakre og det ene med det andre.

Bok nummer 3 er ute, er du nå voksen og satt, eller skal du fortsatt provosere?

Hm, ja det har bekymra meg litt det, at jeg ikke er så opptatt av å provosere lengre. Det er kanskje ikke et så godt tegn? Men det er litt godt også, for det er en slags tomhet i å bare være en provokatør til du dør. Jeg merker at jeg har det litt for godt i Norge for dagen, slik at jeg ikke har det sinnet i meg som jeg hadde før, testosteron-nivået går nedover jo eldre du blir, det er litt skummelt. Men provokasjon er faktisk ikke så spennende lengre. Nå er jeg mye mer opptatt av å dra land og strand rundt å promotere boka mi. Og spionfortellinger har et veldig spennende menneskelig drama i seg. Hvis jobben din er å dra rundt å ljuge og bedra andre, kan du da være et ærlig menneske? Kan du være ærlig mot de som er nær deg? Jeg er så vidt innom det i «En Norsk Spion», men det er noe jeg ser fram til å bruke de neste årene til å undersøke.

 

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Previous Article

ForfatterFruens KvinneKanon

Next Article

Lydbokforlaget på Melhus legges ned

You may also like

2 kommentarer

    Legg inn en kommentar