I suffer from Pre Coffee Syndrom

Author: 22 kommentarer Share:

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst»]

Har du også hatt slike morgenstunder? Hvor alt går i ball? Dager hvor du stivbent de-eleverer ditt legeme ned fra loftsetasjen hvorpå du åpner kjøkkendøra, men glemmer å flytte tåspissen fra det skarpe, harde hjørnet på dørbladet og hjernen sjokkstartes med elektriske impulser som fyker fra tåspissen i lysetes hastighet og det går opp for deg; «Smerte! I tåa! Auuu! Forbanna drittdør!» Venstre knyttneve hyttes mot respateksdøra, som avgir en fullstendig «I don´t care»-holdning og du kveler ropene så godt du kan for ikke å vekke resten av husholdingen. Så hinker du bort til benken, fyller opp kaffekokeren og starter den, rett bort til komfyren, slår på største plate på fullt, fiser fram panna og slider den oppå komfyren. Neste stopp er kjøleskapet, alt dette er innøvde øvelser, min svanedans, jeg nærmest svever gjennom kjøkkenet om morgenen, alt i rett rekkefølge, alt har sin plass, dette kan jeg. Bortsett fra at i dag henger ikke den smertende tåspissen helt med i de grasiøse bevegelsene, den er krøllet sammen, som et skremt pinnsvin og forstyrrer resten av anatomiens innøvde svanedans. Lyset fra kjøleskapsdøra får meg til å føle meg som en rådyr fanget i frontlysene av en bil på en øde landeveisstrekning denne morgenen. «Hva skulle jeg her da? Jo, egg og bacon, smør, kaffefløte» Bort til benken igjen med varene. «Faen, kaffekokeren står ikke på, ledningen!» På dette tidspunkt skulle jeg ha tatt min første kaffesup, nok en innøved rutine brytes. Ledingen plugges i, jeg står å ser på at det lyser blått i kokeren, den er på, den er på!

Jeg kommer plutselig til meg selv igjen, stekepanna! Et raskt rykk mot høyre og jeg er ved komfyren, plata lyser rødt, stekepanna står ikke på den riktige sirkelen, «omfg!» Den flyttes over til det rødglødende feltet, jeg tar fram en kaffekopp fra overskapet, tilbake til kaffekokeren. Nei, enda ikke klar. Ok, egg og bacon. Tilbake til komfyren, men hvor er meierismøret? I kjøleskapet selvsagt, bevegelsene er ikke grasiøse lengre, de er stakkato, utålmodige. Men smøret hentes, det begynner å frese i panna. Egget kakkes, nå skal backonet i. «Hvor er baconet?» I kjøleskapet selvsagt! Ny tur, enda et hakk mer stakkato, skivene legges i panna. Nå begynner det å ligne på noe. Kaffekokeren hoster og harker, de siste krampetrekningene før den sorte drikk er klar. Koppen fylles opp, skoldhett, må ha fløten. «Hvor er fløten?» I kjøleskapet selvsagt! Jeg har mistet tellinga på hvor mange ganger kjøleskapet har blitt åpenet og lukket nå, jeg tar fram kaffefløten, ser meg om i kjøkkenet, var det mere jeg skulle ha når jeg først sto her? Den tanken skulle slått inn ved første åpning, men alt gikk i ball allerede ved åpningen av kjøkkendøra. Nå trenger jeg selvsagt ikke mer herfra. Faen, det svir seg i panna! Hvor er stekespaden? Den står i oppvaskmaskina såklart, panna må flyttes fra plata mens jeg henter fram den nyvaska stekespaden og får snudd egget og baconbitene, alt mens jeg har fløteboksen i den andre hånda, og skorter furtent bort på kaffekoppen der den står å gjør seg lekker og utilgjengelig. Brødet! Heldigvis er det brød i boksen, jeg skjærer en tykk skive, smører et forholdsvis tynt lag oppå den hvite flaten, og brødet suger det til seg. Det freser ikke i panna lengre, ikke så rart siden jeg tok den av den varme plata. Tilbake på den rødglødende sirkelen, nå skal det bare ta noen få sekunder. Passerer kaffekoppen i det jeg skal hente fat og bestikk, men glemte fløteboksen borte ved komfyren, så koppen blir stående litt til. All flyt er borte, jeg er som en fremmed i mitt eget kjøkken. Brød, bacon og egg stables på fatet, det skyves bort på spisebordet sammen med bestikket. Fløteboksen plasseres ved siden av, og nå hentes kaffekoppen. Jeg tar dopingmiddelet kjærlig mellom hendene, kjenner den gode varmen bre seg inni håndflatene, den gode varmen blir alt for god, alt for varm, det svir! Jeg må raskt sette koppen ned på bordet, litt for raskt. 1/3 del av kaffen skvetter bortover bordflata, men unngår heldigvis duken. Da hadde Monica blitt vred. Det drypper sort kaffe ned på gulvet på motsatt side av bordet.

Jeg blir stående, matt, oppgitt. Skulderene synker, de er snart i hoftehøyde. Jeg tenker på hotellturer, hvor enkelt alt er. Du kaster håndkleet på gulvet etter dusjen, kler på deg, rusler ned til en overdådig frokostsal hvor alt er linet opp for deg, og det er bare å skuffle innpå. Lengter dit nå, til et eller annet hotell, hvor som helst i verden, hvor de til og med tørker opp for deg når du søler. Men her der det bare meg. Jeg er helt alene i hele verden, iallefall i hele første etasje. Ovenpå ligger de andre å purker og sover, og har ingen anelse om hviket drama som utspiller seg rett under rumpa på dem, eller mer som en tragikomedie faktisk. Og jeg måtte vel uansett ha tørket opp mitt eget søl om de var her. Men jeg kunne fått en klem, litt trøst, en nuss på kinnet og noen som sa «Så,så, det går så bra – snart får du kaffen din». But a man gotta do what a mans gotta do, og han gotta do some tørking opp. Motvillig drar jeg ut en lang bit tørkepapir, en svært lag tørkepapirbit, jeg kunne kledd inn kjøkkenbordet med den, men jeg gir faen, jeg har ikke fått kaffe enda! Først tørker jeg av bordet, bordkanten, så gulvet. Jeg har brukt bare halvparten av tørkepapiret, og nøysommelig som jeg egentlig er, baller jeg sammen den tørre delen og legger den ved siden av oppvaskbenken, den våte, brunflekkede ballen går i søpplebøtta. Så går jeg bort til den forsmådde kaffekoppen, ser på den litt over halvfulle koppen, stikker pekefingeren prøvende ned i den sorte væsken. Den er lunken. Og koppen er våt langs ene siden og under, jeg trenger litt mer tørkepapir. Så bra at jeg ikke kasta alt, jeg tar med koppen bort til benken hvor både kaffekokeren og ballen med tørt tørkepapir  ligger. Jeg tar ene fliken av papiret og tørker grundig rundt koppen, samtidig observerer jeg at resten av den tørre ballen med papir sklir nedi oppvaskkummen, den som er full av halvskitne kopper nedsenket i zalovann fra i går kveld. Jaha, det var den nøysomheten. Jeg gir faen i å plukke opp papiret, fyller kaffekoppen og setter meg ved bordet. Kaffefløten helles nedi den sorte drikken, så det blir et spiralformet spill av hvitt og sort, før alt faller i sammen i en lysebrun, karamellaktig farge. Jeg puster ut, hever koppen og tar en slurk, og en til, og en til, den siste grådig. Lener ryggen mot stolen, trekker pusten og slipper den ut igjen. Kjenner hvordan væsken varmer i magesekken, hører hjernecellene roper, «Hurra, endelig, det var faen meg på tide» Og med hjernen igang igjen, slår det meg at det finnes helt sikkert en diagnose på denne tilstanden, iallefall i USA; Pre Coffe Syndrom

frokost

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Previous Article

Ikke forlat meg

Next Article

Nå drømmer jeg i søvne

You may also like

22 kommentarer

  1. Denne var fornøyelig, og svært gjenkjennelig. Svært godt skrevet, med høy humorfaktor og som etablerer et visst innslag av medfølelse!

Legg inn en kommentar