Dagen jeg møtte The Boss

Author: Ingen kommentarer Share:

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst»]

Det var i 1978, halvbroren min kom hjem igjen. Jeg var tolv år, han 19 og vi kjente knapt hverandre. Han studert sørpå, og nå var han hjemme for juleferie. Arne hadde rommet mellom mitt og søsters. Det var alltid stengt når han var borte, og de få helgene han var hjemme, var han som regel ute med kompiser. En gang han hadde venner på besøk på rommet sitt, og det ble drukket øl, det kjente jeg på lukta, satt jeg på do og hørte de høye stemmene og musikken. Plutselig sto det en jente i døra. Jeg hadde glemt å låse, og der satt jeg og dreit mens ei jente, nesten dame, sto å så på meg og smilte. «Hei, jeg trodde det var ledig, unnskyld» sa hun. Det tok kanskje bare tre sekunder, men for meg sto tiden stille der og da. Jeg hadde lyst å synke ned i porselenet, hadde det ikke vært for dritten.

Det var som sagt tett oppunder jul og snøslapset gjorde det ubehagelig å leke ute, så jeg satt inne på rommet mitt og leste tegneserier. Da sto Arne plutselig i døra, med langt sort hår og skjegg og briller.

«Blir du med ned til sentrum en tur, eller?», spurte han Jeg kastet meg rundt, hev på meg støvlene og rev jakken ned fra knaggen. Vi satte oss i den hvite bobla hans og kjørte i vei. Det tok bare fem minutter til «gata» som vi kalte sentrum, for det var stort sett bare ei handlegate. Han stoppet opp utenfor Iversen Musikk og Foto, og jeg tenkte, han skal kjøpe plate. Jeg hadde hørt Arne spille musikk inne på rommet sitt om kveldene, etter at jeg hadde lagt meg. Tung, dyster rockemusikk, helt annerledes enn den musikken som vanligvis ble spilt i huset vårt. I førsteetasjen var det fotobutikk, og i kjelleren var det musikkinstrumenter og platebutikk. Jeg hadde vært nede der flere ganger, men aldri liksom turt å kikke på platene. Stereoannelgget på stua vår var bare en radio med kassettspiller, og det var stort sett radioen som sto på, eller det ble spilt en og annet kassett med Roger Withaker eller Pat Boone. En gang kjøpte jeg meg en munnharpe der nede, for jeg syns det var så flott en gang jeg hørte det på TV. Jeg klimpra litt på den et par uker før jeg rota den bort. Verdensvant gikk Arne rett bort til reolene med vinylplater, bladde igjennom noen plater, før han løftet opp en, og gikk bort til disken og betalte. Ute i bila, rakte han over plata til meg og starta bilen. «The Boss», sa han. Jeg kikket på coveret, hvor en halvskjeggete, trøtt mann ved navn Bruce Springsteen poserte. Darkness on the Edge of Town stod det. Der var det igjen, darkness, mørket. Jeg satt å studerte omslaget, leste de engelske titlene så godt jeg kunne, og merka jeg ble bilsyk før vi var hjemme igjen. Vi gikk rett inn på rommet til Arne, og mellom Stompabenken og slagverket hans stod platespilleren, en brun Phillips oppå en Tandberg forsterker, sølvsuper. Arne pekte på sofabenken, og jeg satte meg ned, midt i mot høytalerne. Vinylen ble lagt nedpå, og stiftarmen ble løftet. Arne snudde seg mot meg, og gjentok, «The Boss». Han var altså en sjef, tenkte jeg, og lurte på hva han var sjef for.

PhilipsArne dumpet ned ved siden av meg, og satte pekefingeren foran leppene sine, men jeg var allerede helt stille. Det begynte å sprake i høyttalerne og jeg fikk «Badlands» rett i fleisen. Jeg satt med halvåpen munn og kjente det viberere i kroppen, det gikk kaldt nedover ryggen min og kjente en klump i halsen bygge seg opp. Dette var noe helt annerledes, noe ekte. Jeg skjønte hva han sang om, jeg følte ordene til The Boss, desperasjonen i stemmen hans og saxofonen til Clarence Clemons vibererte i brystkassen. Musikken fant fram til det sorte hullet jeg av og til hadde kjent inne i meg, det fylte det ikke, men det rørte det. Akkurat da visste jeg at noe viktig skjedde med meg. Akkurat da visste jeg at jeg elsket Arne, denne mystiske, litt skumle halvbroen min som åpnet rockens verden for meg, og kastet meg ut i puberteten. Og under Candy´s room var jeg gråten nær, rystet over hva musikken kan gjøre med et liten gutt på søken etter noe større. Etter dette fikk jeg rett som det var sitte på rommet hans å bla i platebunken mens han spilte musikk. Og senere, når han flytta inn til byen, og tok med seg alle tingene sine, kjøpte jeg meg mitt eget stereoanlegg for avispengene, og begynte å kjøpe meg plater. Og det var alltid en deilig følelse å komme på rommet sitt med en ny plate, legge vinylen på spilleren og ta i mot musikken mens jeg satt på gulvet og studerte coveret.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Previous Article

Det ringer på døren

Next Article

Den store, fantasiløse sjokoladekrigen

You may also like

Legg inn en kommentar