Alberto Caeiros Poesi

Author: Ingen kommentarer Share:

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst»]

Det er ikke ofte jeg finner poesi som fanger meg, som gjør at jeg leser noe gang på gang. Men så kom jeg over boka Ablerto Cairos Poesi av Fernando Possea. Jeg husket at jeg hadde hørt om boka på NRK P2, så når jeg kom over boka på Nota Bene Orkanger til kun kr 49,- (!!!), så var valget enkelt – et bomkjøp man kan leve med om boka ikke skulle innfri. Fernando Pessoa, en portugiser som levde 18881 – 1935, og som knapt solgte en bok mens han levde, utviklet en hel drøss heteronymer (oppdiktede litterære personligheter), og Alberto Caeiro er et av dem. Som en slags naturens mann fri fra inteletuelle rammer og tillært teoretisk kunnskap – ble heteronymet Alberto Caeiro en kanal for Fernando Possea hvos han «slapp fri fra seg selv» – og etterhvert kom flere heteronymer som Álvaro de Campos, Ricardo Reis og semi-heteronymet Bernardo Soares. José Saramago skriver et av disse heteronymene inn som hovedperson i sin roman Det året Ricardo Reis døde, som forøvring er en av mine favorittbøker.

Jeg har såvidt starta å lese i boka, men jeg fikk lyst til å dele noe med dere, fra Sauegjeteren, del II, avsnitt 2-5 som jeg likte svært godt:

Eg trur på verda som på ei tusenfryd,

fordi er ser han. Men eg tenker ikkje på han,

fordi å tenkje er ikkje å forstå…

Verda blei ikkje skapt for at vi skulle tenkje på henne

(å tenkje er å væra sjuk i augo),

Men for at vi skulle sjå på henne å komme overeins med henne.

 

Eg har ingen filosofi: Eg har sansar…fernando-pessoa2

Om eg snakkar med naturen, er det ikkje fordi eg veit kva han er,

men fordi eg elskar han, og elskar han for det,

for den som elskar, veit aldri ka han elskar

eller kvifor han elskar, eller kva det er å elske…

 

Å elske er den evige uskulda,

og den einaste uskulda er å ikkje tenke

(Gjendikta av Øysten Vidnes)

Det er en slags frigivende naivitet i dette som virkelig tiltaler meg. Å kunne være så «down to earth» må være herlig. Tror dette blir en bok som kommer til å ligge lenge på nattbordet, fordi dette er matriale man må nyte jevnt og trutt

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Previous Article

Løfter meg høyere

Next Article

Ikke forlat meg

You may also like

Legg inn en kommentar